Da var årets idrettsmerkeprøver unnagjort (i siste liten) for året 2020. Alle klarte kravene til kule, lengde og 60 meteren, mens det knalltøffe 3.000 meters tidskravet for menn over 50 også i år ble litt for hard for Helge (att på til med sting). Men ikke så mye om å gjøre, så han kommer nok sterkt tilbake i 2021.
Etter årets dyst har følgende opparbeidet disse merkene:Ida 1 bronse, Eskil 2 bronse, Aina 2 bronse, Lise 3 bronse og Stein 4 bronse, 4 sølv og 1 gull.
Årets nest siste halvmaraton for mitt vedkommende, fant sted i Fana (Maratonkarusellen) i dag, 17. oktober. Pga Korona'en var maks tillatt startende 200 personer per løp, og det ble arrangert to tidsadskilte løp. Speaker minnet nærmest kontinuerlig om smittevernreglene, med særlig henblikk på en-meters avstanden både ved start og ute i løypen. Dette ble riktignok ikke 100 prosent overholdt av alle, men stort sett fungerte alt annet. Selv hadde jeg ikke noe problem med dette ettersom jeg stilte meg, som vanlig, bakerst og løp mitt eget løp stort sett hele veien. Siste syv km ble jeg "eskortert" av en rødekors-bil som holdt seg 20-30 m bak meg. Den fungerte nok som oppsamlerbil og var vel også på utkikk etter en dame som var meldt savnet ute i løypen. Men hun dukket visst opp cirka 10 minutter bak meg i mål. Litt pussig det kanskje, siden jeg ikke hadde tatt igjen noen i løypen. Men dermed ble jeg ikke sist i mål. Og faktisk var det en fra forrige pulje som også hadde dårligere tid enn meg, m.a.o. tredje sist på meg denne gangen, og tiden, 2.51.09, var betydelig bedre enn min forrige halvmaratontid på cirka 3.20.00. Hipp!
Da har jeg (inne i hodet) vært i Tyskland på Oktoberfesten og løpt 10 km. Den virtuelle delen fant riktignok sted i Knarvik - Gjervik omådet, men artig å vite at jeg deltok sammen med 1.636 andre løpere fra hele verden! Dessverre var formen dårlig på løpsdagen og jeg brukte hele 1.19.18. Likevel holdt det til 1.464. plass! Etter løpet var det egentlig "obligatorisk" å feire med et glass tysk øl (som de fleste gjorde), men det hadde jeg glemt å kjøpe inn, så måtte erstatte med cola. Men glasset var fra Tyskland!
Vi deltok i Bjørn West marsjen, kort løype (6 km). Det ble en noe blaut og regnfull tur på grunn av regnet og tidligere nedbør. Mye gjørmetrakk og mange sleipe partier, spesielt nedover den bratte stien på slutten. Men vi holdt oss tørre, tok mange pauser og hadde medbragt nok mat og drikke. Dette var 38. gangen Bjørn West marsjen ble arrangert. Bortimot 300 personer deltok i lang og kort løype. Etter turen smakte det veldig godt med kjøttkaker.
 |
| Kransnedleggelse ved bautaen. Foto: Stordalen Fjellstove. |
Blant 99 påmeldte til halvmaraton'en i Bergen Skogsmaraton, fullførte 96, mens to fikk DNF (did not finish) og en fikk DNS (did not start).
Jeg ble altså sist denne gangen, med tiden 3.19.58, som er min dårligste halvmaraton ever!
Løypen i Hordvikskogen er tung og kupert, og allerede etter syv km vurderte jeg å gi meg halvveis. Men fant ut at jeg ville fullføre med gange og sporadisk jogging/slentring. Og så hjalp det å tenke på Cola'en som ventet i mål. En fordel var også at jeg kunne ta meg tid til å prate litt med løypevaktene langs løypen. Dette er en imponerende gjeng, i alle aldre, som viet lørdagen sin til å guide og heie på "gale" langløpere.
Oppvarmingen til halvmaraton'en denne gangen ble 10 km løp (onsdagen), svømming i 19 graders sjø (torsdagen og fredagen). I morgen (søndag) venter Bjørn West marsjen for Sissel og meg, så her er det i hvert fall full idrettslig aktivitet for tiden.
Arrangementet fungerte godt. Vi startet i puljer (25 personer pr. tre minutter) og stod oppstilt på oppmerkede firkanter mens alle funksjonærer var utstyrt med munnbind.
Det var tungt på slutten, men ellers holdt jeg noenlunde jevnt tempo hele veien.
Været var strålende og løypen fin. Offisiell tid: 1.14.37.
En rundtur med MC over og langs vestre Stølsheimen byr på store opplevelser. Veiene er gode (både de brede og de smale) og de slynger seg gjennom mektige fjell og daler, mens serpentinsvingene på begge sider av fjellovergangen gir litt trollstigen-fornemmelser. Avstikkere til Bjørn West-museet, Stordalen Fjellstove, Massneset Villmarks-museum og Stegane (litt stoltzekleiven-fornemmelser!) m.m. kan også sterkt anbefales.
Selve rundturen
begynner i Matre,
går over fjellet til Sognefjorden og tilbake til Matre via Oppedal. Men
kommer man sørfra er strekket mellom Knarvik og Matre også en begivenhet
i seg selv. Veiene er gode og naturen omkring er både vill og vakker.
Strekket gjennom Romarheimsdalen, Nipedalen og Haukelandsdalen er
spesielt herlig å forsere og er en fryd for MC-turister.
Selv kjørte jeg min Kawasaki Vulcan Classic 900 og angret ikke på det. Avstanden mellom Knarvik og Matre er 56 km og gjøres unna på en times tid.
I Matre ligger Bjørn West-museet som er vel verdt et besøk. Her finnes blant annet autentiske våpen og utstyr fra den dramatiske motstandskampen i Matrefjellene i 1945. Med bilder og film skaper museet også et godt innblikk i soldatenes svært så tøffe liv i hverdag og krig. Bestyrer, Arnold Matre, forteller at museet er åpen alle dager (også i disse koronatider), unntatt mandag.
Til minne om motstandsgruppen, Bjørn West, arrangeres også en årlig turmarsj på 6 eller 15 km som går i de samme områdene hvor de siste kampene i Europa fant sted. Felles innkomst er ved Stordalen Fjellstove. Dessuten arrangeres Bjørn West triathlon hvert år i Matre med 300 m svømming, 15 km sykling og 2 km løping.
I Matre svingte jeg av fra E39 og beveget meg inn på fjellveien (Fv381) mellom Matre og Sognefjorden. Veien ble åpnet i 1967 og var i begynnelsen en anleggsvei for kraftutbyggingen i Matrefjellene. Den er smal, men god, og ettersom trafikken er liten her, er det bare å kose seg og nyte den praktfulle naturen.
Rett før selve oppstigningen til fjellet, tok jeg en liten avstikker til de berømte Stegane-trappene. Dette er noen imponerende steintrapper lagt for hånd for nesten 150 år siden, fra bunnen av dalen og opp til Hommelvatn på 258 moh.
Her ligger også en gigantisk jettegryte på hele 15 meter i diameter, som til og med kan bades i (når vannet er grumsfri).
Etter serpentinsvingene, er man oppe i cirka 300 meters høyde hvor det er anlagt et lite utsiktspunkt. Etter hvert snirkler også veien seg videre mot cirka 500 meter til et skianlegg og demningen ved Stordalsvatnet. På motsatt side av vannet ligger Stordalen Fjellstove i all sin prakt, og et besøk her er nærmest obligatorisk.
Spesielt for motorsyklister er fjellstuen blitt et naturlig rastested og et mål i seg selv, med god parkering, god mat, rimelige priser og hyggelig bevertning. Godt med plass til biler og bobiler er det også her. Stedet blir gjerne kalt for «Porten til Stølsheimen» med sine mange stier som fører inn i fjellheimen og til alle de ni DNT-hyttene.
Under krigens siste dager hadde også Bjørn West sitt hovedkvarter her, og ved fjellstuen står det en bauta over seks falne Bjørn West-soldater.
Fra Stordalen Fjellstove går ferden videre over fjellet langs sjarmerende smale og krokete veier som bukter seg opp til snaufjellet, 700 meter over havet. Naturen er vill og vakker med snøkledde topper, skrånende dalfører og vide utsyn.
Svingene nedover mot Sognefjorden er ikke så «serpentinaktige» som på andre siden av fjellet, men nedturen utgjør likevel en kjekk manøver gjennom flere hårnålsvinger, smale tunneler og luftige partier. Vel nede lot jeg meg sjarmere av Sognefjordens sørlige kyster og dets idylliske veier. Også her er trafikken vanligvis liten. Sikten mot selve Sognefjorden fra veien er riktignok litt begrenset av all vegetasjonen her og der, men det er stort sett oversiktlige kurver og avslappende strekk hele veien.
Ved Massneset, 11 km før Oppedal fergeleie, ligger det et interessant museum, som ikke må forbikjøres. Det heter Massnes Villmarksmuseum og inneholder en imponerende samling av utstoppede dyr og gamle bruksting. Hele museet er bygget opp av Olav Fridtun, som begynte å stoppe ut dyr for 50 år siden. Over 300 ulike arter fra vårt rike fugle- og dyreliv kan beskues her. Museet er åpent hver dag, også i disse koronatider.
– Vaske hendene med sprit før inngang og holde avstand, sier Olav Fridtun.
Etter passering Oppedal øker trafikken betraktelig naturlig nok, men til gjengjeld er veien både bred, fin og MC-vennlig. Spesielt vakker er strekningen langs Risnefjorden mot Instefjord. I 1992 ble denne veien tildelt «Veidirektørens pris for vakre veier».
Etter Instefjord bar det opp i høyden igjen, deretter bratt nedover mot Haugsvær via en lang tunnel. Og så oppover igjen og så nedover igjen, via en ny lang tunnel til Matre, der rundturen min startet.
Selve runden er på vel 90 km, men ennå gjenstod gode, brede veier i spektakulær natur hele veien til utgangspunktet midt i Knarvik. Særlig for MC-kjørere er veien mellom Oppedal og Knarvik en gladtur-etappe av rang der man lett begynner å synge bak visiret.
Avstanden Knarvik-Matre er, som nevnt, 56 km slik at total ferd, med start og mål i Knarvik, er på rundt 200 km. Kjøretiden utgjør imidlertid bare cirka tre og en halv time, men obs, det må beregnes en full dagstur til denne perlen av en rundtur og alt den har å by på.
